Lege fikk diagnosen ADHD som 44-åring

Kristin Leer bor i Oslo, men vokste opp i Trondheim. Allerede som barn følte hun at hun var annerledes enn andre.

– Jeg husker en gang på barneskolen, et godt stykke ut i 1. klasse. Jeg satt på nest bakerste plass, på dørrekka. Vi hadde akkurat lært om minus. Læreren gikk rundt og kikket i bøkene og skulle sjekke at vi gjorde alt riktig. Da hun kom til boka mi, så hun at jeg hadde satt loddrette streker i regnestykket, i stedet for vannrette. Læreren sukket høyt. «Nå må du følge med, Kristin», sa hun strengt. Men jeg syntes det var vanskelig å følge med. Tankene vandret ofte av sted, forteller Kristin.

Hun er utdannet lege og er nå i spesialisering i psykiatri. Under utdanningen fikk hun tips om at hun kanskje hadde ADHD. En utredning viste at det stemte.

– Mange tror at mennesker som har tatt høyere utdanning, ikke har ADHD. Det er feil. I stedet er det mange mennesker med høyere utdanning som aldri får noen diagnose, sier Kristin.

I fjor ga hun ut boken «ADHD – 7 veier til ny forståelse». I boken viser hun hvor forskjellig ADHD kan arte seg og belyser ulike måter å mestre diagnosen på.

Enkle ting er vanskelige. – Du skriver i boken: «Ingen som har nær erfaring med ADHD-hjerner, kan være i tvil om at de fungerer annerledes enn såkalt normale, eller nevrotypiske hjerner.» Hva mener du med det?

– Vi som har ADHD, kan synes at det er en kjempeutfordring å gjøre ting andre synes er enkle. På den annen side har vi ingen problemer med å hoppe rett ut i noe som normalt er en utfordring.

– La meg ta et eksempel fra eget liv. I stedet for å ta opp fag for å få bedre karakterer til å komme inn på medisinstudiet, bestemte jeg meg for å studere medisin i Polen. Å studere utenlands er vanligvis noe man overveier nøye, og man gjør mange undersøkelser før man drar. Jeg bare bestemte meg fra en dag til en annen og tok de utfordringene som kom på strak arm. Det syntes jeg var enkelt.

Jeg opplever også at jeg er har en unik evne til å konsentrere meg hvis det er noe som interesserer meg. Da stenger jeg hele verden ute og får enormt med energi.

Det som jeg derimot synes er komplisert, er bittesmå hverdagslige ting. Som å hente ut et nytt skattekort fra skatteetaten. Eller å åpne en bankkonto for et av barna. Da hender det at jeg må ringe broren min og be om hjelp.

Hun synes den vanskeligste perioden var da barna var små, og hun måtte organisere alt som skulle skje på fritiden.

– Alle detaljene! Hvem skal ha med treningsbag? Hvem skal hentes og kjøres dit eller dit, og når? Korpset, loppemarkedene, alle kakene som skulle bakes, alle beskjedene som skulle gis… Det var et mareritt, sier Kristin og sukker.

– Jeg husker en kveld jeg var på jobb og politiet kom med en alvorlig psykotisk pasient. Pasienten ble fulgt av fire betjenter. Det gjorde meg ingenting da politiet dro, og jeg var alene med pasienten. Men dagen etter – da jeg skulle organisere noe for skolekorpset – det var nesten uoverkommelig, sier Kristin.

Deprimert flere ganger. Følelsesmessig opplever hun store svingninger og synes aldri hun er kommet helt i mål med vanlig samtaleterapi.

– Da jeg fikk ADHD-diagnosen, opplevde jeg det som en lettelse. Det var ikke meg det var noe feil med. Det er bare det at hjernen min er skrudd sammen annerledes enn den «normale» hjernen.

– Mange med ADHD opplever å bli deprimert. Hva er din erfaring?

– Det har jeg opplevd flere ganger. Første gang var jeg tidlig i 20-åra. Jeg følte at alle andre var på vei til noe. Selv ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg opplevde at jeg ikke mestret livet mitt. Slik tror jeg det er for mange. Når man får for mye motgang, og stresset blir for stort, så gir man opp, sier Kristin.

I begynnelsen fikk hun råd om ikke å fortelle om diagnosen til noen, og i hvert fall ikke til kolleger.

– Jeg jobbet veldig med å skjule utfordringene mine, lot som om jeg var som alle andre. Jeg tror ikke folk er klar over hvor mye det koster. Etter hvert bestemte jeg meg for å si det som det er. Fordommer forsvinner ikke hvis ikke folk tør å snakke om ting!