Livet ble radikalt forandret da Solveig Lomsdal fikk ondartet svulst på hjernestammen. Den eldste datteren var to år da Solveig ble syk. Den andre bare 10 måneder. Solveig tenkte mye på at de kunne miste mammaen sin tidlig. Hva kunne hun gjøre for dem for å skape gode minner? Kanskje de kunne gå på tur sammen? Sove i telt, fiske, bade, fyre opp bål – bare være sammen? Det er blitt mange turer ut i naturen, og familien har sammen opplevd magiske øyeblikk. Foto: Privat

---

Solveig Lomsdal fikk diagnosen uhelbredelig svulst på hjernen i januar 2015. Da ble én ting klart: Tiden hun har igjen, vil hun tilbringe med døtrene og mannen sin. På lange turer i naturen kommer de nær hverandre og skaper gode minner. Målet er å gå Norge på langs med jentene. 

 

Tekst: Christine Kristoffersen

 

Hver eneste dag får tre personer i Norge beskjed om at de er rammet av hjernesvulst. I 2015 ble jeg en del av den dystre statistikken. Jeg kan love deg at en sånn beskjed setter livet på hodet. Livet blir aldri helt det samme igjen», skriver Solveig Lomsdal på Facebook-siden sin. I 2015 var den eldste datteren to år og den yngste bare ti måneder. 

– Svulsten ble oppdaget tilfeldig. Hver natt var jeg oppe og ammet Ada. En natt glemte jeg å dukke da jeg gikk i trappa. Vi bor i et gammelt hus hvor det er lavt under taket. Jeg skallet hodet og fikk en stor kul. 

Morgenen etter var jeg kvalm. Jeg tenkte at det gikk over. Men kvalmen ga seg ikke, og flere morgener startet jeg dagen med å kaste opp. Rett før jul oppdaget jeg at den ene pupillen min var dobbelt så stor som den andre. Det bekymret meg. Hadde jeg fått hjernerystelse? 

Solveig dro til fastlegen. Han undersøkte henne og ga henne rekvisisjon til CT-undersøkelse av hodet. «Ta med den til sykehuset. Men ikke les hva som står der,» sa han. Solveig klarte ikke la være. «Spørsmål om svulst», leste hun. 

Et vanskelig valg. På sykehuset fikk hun diagnosen ponsgliom på hjernestammen. Svulsten satt sånn til at den ikke kunne opereres. Den var ondartet og hadde filtret seg inn i hjernevevet.

– Svulsten sitter midt i hjernen min. Midten av hjernen er som et sikringsskap. Det er der alle ledningene går ut fra. Jeg fikk vite at hvis svulsten vokste mer, ville det gå ganske fort, forteller Solveig. Men hvor fort, kunne ingen si. 

Bare noen dager tidligere hadde Solveig oppdaget at hun var gravid med nummer tre. Da hun skulle ta MR av hodet, var et av spørsmålene som hun måtte svare på, om hun var gravid. Solveig svarte nei. 

– Jeg tenkte at hvis jeg sa ja, så ville jeg ikke få MR. Og det ville jeg. Jeg måtte få vite mer om svulsten. Hvordan så den ut? Hvor stor var den? Hvor lang tid hadde jeg igjen?

Det var en surrealistisk tid. Da jeg var hos gynekologen, smilte hun og fortalte om barnet i magen. Jeg var ni uker på vei. Men jeg smilte ikke tilbake. Alt jeg klarte å tenke på, var om jeg ville leve lenge nok til at barnet rakk å bli født. Ingen av legene kunne gi meg noen garanti. Hvis svulsten var i vekst, ville jeg antakelig ha kort tid igjen. Og hvis jeg levde i syv måneder til, hvordan ville det bli for Jan Roar å bli alene med to barn og en nyfødt baby? 

Det var bare jeg som kunne ta den tunge avgjørelsen. Det var veldig vanskelig! Hvis jeg valgte å bære frem barnet, måtte jeg takke nei til eventuell behandling og medisiner av hensyn til fosteret. Jeg tenkte på Elise og Ada som kanskje skulle miste moren sin. «Jeg må prioritere de barna jeg har, fremfor et nytt liv,» tenkte jeg. Jeg bestemte meg for at uansett skulle jeg stå for valget mitt, sier Solveig til Min hjernehelse. 

Hun unner ingen det hun måtte gjennom. Etter aborten lå hun på samme rom som kvinner som nettopp hadde fått keisersnitt. Solveig hørte babyene gråte, og at mammaene snakket bak gardinet som skilte dem fra senga hennes. 

– Det var grotesk. Forferdelig! Jeg prøver å ikke tillate meg selv å tenke på det, sier hun.

Siden var hun igjennom mange diskusjoner med legene. Noen ville ta biopsi av svulsten, altså prøver. – Jeg sa nei. Hvis ikke man kunne gjøre noe med svulsten, hvorfor skulle man da inn i hjernen min og rote rundt? Jeg kunne jo få varig mén. 

Over sykehussenga hang Solveig opp bilder av jentene deres.

– Jeg så at flere av personalet fikk tårer i øynene da de så dem. Jeg hadde ikke lyst til å være pasient og ligge i den senga. Jeg ville hjem til jentene og mannen min. Familiebildene var min måte å si det på.

Bilder av svulsten viste at den hadde skjøvet på litt av hjernestammen. Legene trodde ikke den var medfødt. Alt de kunne gjøre, var å ta bilder og dokumentere hvor stor den var nå. De hadde ingen behandling eller medisiner å tilby. 

– Etter noen dager fikk jeg dra hjem. Men livet var med ett radikalt forandret. Jeg hadde utdannet meg til intensiv- og anestesisykepleier og hadde akkurat fått drømmejobben som flysykepleier ved ambulanseflyet. Sorgen var stor da jeg måtte slutte. Det gikk veldig inn på meg, men det var usikkert hvordan trykket i flykabinen ville påvirke svulsten over tid. Og hvordan svulsten ville påvirke meg. 

Hva skulle jeg gjøre nå? Det var ikke mange sykepleierjobber i Brønnøysund, og jeg ville ikke pendle til arbeid langt unna. Løsningen ble videreutdanning. I dag jobber jeg som helsesykepleier på helsestasjonen.

Skaper gode minner. Solveig begynte å gå turer alene for å klarne tankene. Mens hun gikk, skjedde det noe. 

– Jeg fikk en slags re-start. Ingenting av det som hadde skjedd, var noe jeg kunne gjøre noe med. Ingen kunne si meg hvor lenge jeg hadde igjen å leve, eller hvordan dagene ville bli. Dagen i dag ble viktig for meg. Hva skulle jeg fylle den med? 

Mens jeg gikk, kjente jeg at naturen fikk meg til å slappe av. Energien begynte å komme tilbake. Jeg tenkte på Elise og Ada. Hvor lang tid ville vi få sammen? Hva kunne jeg gjøre som var bra for dem? 

Jeg ville gi dem tiden min, tenkte jeg. Den tiden jeg hadde igjen. Jeg håpet det var nok til at de kunne få mange gode minner. Kanskje vi kunne gå på tur sammen? Sove i telt, fiske, fyre opp bål – bare være sammen? 

Norge på langs. I begynnelsen tok Solveig med seg Elise og Ada på småturer i nærområdet. Etter hvert som de ble erfarne, fant hun på at de skulle gå Norge på langs i etapper. Etter mye planlegging la hun ut på den første etappen i 2018 sammen med yngstejenta Ada som da var fire år. Elise var seks år og hadde akkurat begynt på skolen. Hun ble med i helger og ferier.

– Jeg har delt strekningen «Norge på langs» i 12 etapper. Planen var å gå alle innen 2024. På grunn av pandemien er vi forsinket. Nå er vi kommet cirka halvveis. Målet er å ha mye kvalitetstid og skape gode opplevelser sammen. Tidsaspektet er ikke så viktig. 

Jeg tror mange i dag forbinder friluftsliv med høy fart og det å konkurrere. Men man trenger ikke prestere noe som helst. Det kan handle om å kose seg, koble av og finne sjelefred, lære nye ting, samle energi, mestre og å bli trygg på seg selv. 

– Merker du noe til svulsten?

– Nei, heldigvis ikke. Den har ikke vokst. Jeg plages litt med kvalme og kan bli svimmel, men det er uproblematisk i det store bildet. Det eneste jeg merker, er min egen reaksjon hver gang jeg skal til MR-undersøkelse. Et par uker før har jeg behov for ekstra alenetid. Da er jeg mye ute i naturen og bearbeider det jeg skal gjennom. Det er normalt at det er vanskelig, og jeg har på en måte lært meg å leve med det og akseptere at det er sånn. 

Når man møter døden i ung alder, gjør det noe med en. I begynnelsen fikk jeg nesten ikke puste. Det var så vondt, uvirkelig og ensomt. Man kan ha mange gode folk rundt seg, men til sist er det kun en selv som må gjennom en prosess hvor man skal håndtere tanker og følelser. Jeg har lært meg å takle tankene mine. Nå er jeg ikke så redd for døden lenger, sier Solveig. 

– Svulsten er ikke en stor del av livet mitt. Den er en del av meg. Men ellers lever jeg et ganske normalt liv.